Ikke glem «Kish Kash»

NY SKIVE: Basement Jaxx er ute med «Scars». Jeg tar en runde til med skiva fra 2003.

Basement Jaxx er ute med ny skive, «Scars», som av Dagbladet karakteriseres som et album som «spriker mer enn Anna Anka».

– Bedre på singel

Videre skriver anmelder Sigrid Hvidsten at Basement Jaxx alltid vil forbli bedre på singler enn på album. Jeg må innrømme at hun gjør meg nysgjerrig på skiva, som hun triller en firer på, men håper ikke Hvidsten helt har glemt «Kish Kash» fra 2003?

Åpenbaring

For meg var «Kish Kash» en åpenbaring, og er i sin helhet noe av det mest fengende jeg har hatt i ørene i den sjangeren.

«Good Luck» åpner med spørsmålet «is life just a playground?», digge beats og temposkifter. Hiten «Lucky Star» med Dizzee Rascal er intens og føles som en perfekt mash-up av rap, eksotiske rytmer – alt satt sammen i dansevennlig, gjenkjenbar Basement Jaxx-stil.

På repeat

I lang tid hørte jeg «Plug It In» på repeat, og det er fortsatt favoritten min fra Basement Jaxx. Uten at jeg skal skrive om hver eneste låt (som holder mer enn mål på partybarometeret), synes jeg det er verdt å trekke frem både tittelsporet «Cish Cash» med punkrocksuperstar Siouxsie Sioux og det rolige avslutningssporet «Feels Like Home» med den sinnssykt digge stemmen til Meshell Ndegeocello. Listen and enjoy.

Gleder meg til å høre «Scars», jeg, men imens merker jeg at jeg skal ta en runde til med «Kish Kash».

La Roux inspirert av T’Pau?

80-TALLSINSPIRERT? Har Elly Jackson bevisst rippa fra T'Pau?

Det er ikke til å komme unna at jeg har hørt ekstremt mye på skiva til La Roux den siste tida, og at rødtoppen Elly Jackson har interessert meg mer enn mange andre artister har gjort på veldig lenge. Tsk, tsk.

Da de gjesta Oslo 4. septemper, var jeg så heldig å få et intervju med henne, og konserten var fantastisk (selv om Dagsavisens anmelder her ikke er over seg av begeistring, synes jeg han burde vært det)! Dagbladet ga for øvrig skiva en femmer i sommer, og jeg ville lett trilla sekseren på denna, det er det mest dansbare jeg har vært borti på lenge.

Meeen. Er ikke starten på «Armour Love» til forveksling lik 80-tallshiten «China in Your Hand»? Hvilket selvfølgelig bare får meg til å like La Roux enda bedre – hvis det er et bevisst valg, altså.

Yoga Fire i kveld på Parkteateret

LIVESHOW: Hvis du ikke har fått med deg Yoga Fire, kan du ta turen til Parkteateret i kveld.

De tidligere hip-hoperne fra Klovner i Kamp og Apollo skal rocke skjorta av meg i kveld. Kanskje ikke bokstavelig talt, men jeg gleder meg, og hvis du lurer på hvorfor, kan du jo sjekke ut denne opptredenen.

Muse vs. Blondie

Jeg har ikke hørt nok på den nye skiva til Muse til å si noe om den (bortsett fra at «The Resistance» høres litt kjedelig ut ved første lytt). Skal jeg tro kritikerne er ikke dette noe å gå glipp av – Dagbladet kalte den «fattig på substans», men jeg har vært glad i Muse lenge, så det blir noen runder med denne også i løpet av høsten.

Men. Er det ingen som har lagt merke til at det første sporet «Uprising» minner litt om Blondies «Call Me»?

Jus’ sayin’.

INSPIRERT: Er Debbie Harry en inspirasjonskilde for gutta i Muse?

Regina Spektor kicks ass

Hun kommer til Oslo, og jeg synes du bør være der.

I heart Regina

Da jeg første gang hørte «Us» (fantastisk video også!) i 2007, måtte den gå på repeat i dagevis. «Folding Chair» (som er på den nyeste utgivelsen «Far») fra en eller annen sketchy utgivelse ble en ny favoritt, og etter at jeg kjøpte «Begin to Hope»-plata var jeg definitivt fan. Superfan. Hvis det er mulig å bli forelska i musikk, er jeg det i Reginas. Klassisk piano, russisk bakgrunn, deilig stemme – alt stemmer, og alt hører sammen.

Litt sent ute med oppdagelsen

De tre første skivene hennes har ikke fått den oppmerksomheten de i aller høyeste grad fortjener av meg. «Buildings» fra «11:11», «Samson» og «Consequence of Sounds» fra «Songs» er av de jeg har hørt masse på, men det er fjerde- og nå femteskiva som har spilt mest.

Og på en måte er det kanskje bra, for da jeg var på konsert med skjønnheten på Hultsfredfestivalen i sommer, var det en av de mest fullkomne, vakreste og mest rørende konsertene jeg har sett noensinne. I hele mitt liv. Det regna så hardt at det spratt opp igjen fra scenekanten og lagde et slags slør jeg så henne gjennom, og på et tidspunkt sang publikum så høyt at hennes stemme drukna helt. Og hun synes det bare var fint at vi kunne teksten, ble synlig rørt av det. Så kom sola gjennom regnet and all that jazz. Magisk. (Opptaket det er linket til er ekstremt dårlig, men jeg var der!)

(Mer Regina nedenfor bildet!)

KITSCH: Bildet lengst til høyre er på albumcoveret til Spektors tredje studioalbum, «Soviet Kitsch».

Kommersiell Regina?

IKKE HØRT DEN? Løp og kjøp den!

Albumet «Far», som kom nå i sommer, har fått blanda kritikk. Musikknyheter.no ga skiva en skuffende 4/10 og Dagbladet rulla terningkast 3 med begrunnelsen at skiva var «kjedelig og irriterende innholdsløs». Aftenposten nærmet seg beste karakter og sammenligner Spektor med Tori Amos og Kate Bush.

Jeg synes Regina er noe for seg selv. Og med låter som «Calculation», «Eet» og «Dance Anthem of the 80’s», som umiddelbart klinga herlig i mine ører, synes jeg Regina Spektor kicks ass. Ja, det kan diskuteres om hun nærmer seg et «snillere» uttrykk, noen vil til og med kalle det kommersielt, men om det er den veien hun går, gjør hun det med stil.

10.12 får Oslo og Rockefeller besøk av det rødmalte smilet til Regina. Vær der, eller vær… teit. Det er ihvertfall min mening.

Sjekk ut Regina på Myspace.

Kings of Convenience med nytt album

QUIET: I 2001 kom den rolige debuten.

I 2001 kom «Quiet is the New Loud», som for meg har vært det viktigste den såkalte «Bergensbølgen» førte med seg av ny musikk på den tida. Jeg var ung og lutter øre, og «I Don’t Know What I Can Save You From» snakka til meg på en måte som veldig få låter har gjort før. Likte også godt remixen til Røysopp som kom på «Versus» samme året som debutskiva.

Geeky

Jeg tror jeg forelska meg i den geeky stilen til Erlend Øye på Hultsfred i 2004, da han sto og snurra skiver på en av de mindre scenene. Soloskiva hans «Unrest» blir fortsatt plukka opp innimellom, og Whitest Boy Alive er også noe av de beste jeg har hørt i «lett popelektrosjanger» (hvis det kan kalles det). Det er likevel sammen med makker Eirik Glambek Bøe jeg liker ham best – og i morgen slippes den nye plata til Simon & Garfunkelesque Kings of Convenience, «Declaration of Dependance».

Simon & Garfunkel-inspirerte

ETTERLENGTA: Oppfølgeren til «Quiet...» kom ikke før i 2004.

Men først i 2004 med «Riot on an Empty Street» tok gutta meg med storm. Ja, de har til det kjedsommelige blitt sammenlignet med harmonieksperter som Simon & Garfunkel, og selv om jeg også hører likheten, er lyden og følelsen på den skiva helt unik. Hvis jeg skal lage en liste med komplette album, er dette definitivt et å putte på den. Og triviaopptatt som jeg er, gledet det meg også å senere det året oppdage at en annen favoritt, Feist, opptrer som korist på både «Know-How» og «The Build Up» (i det første klippet er ikke Feist med, og i det andre er det kun henne som gjør en egen versjon av «The Build Up».

Stadfester avhengighet

Men i morgen er det altså duket for nytt album, fem år etter forrige. Intervju i Dagsavisen og Aftenposten og singelen «Mrs. Cold» på Myspace gjør at jeg gleder meg stort. Aftenpostens anmeldelse gir gutta fire av seks, så det ser jo lyst ut for lugn musikk på iPoden i høst. Dagbladet legger seg på samme linje som Aftenposten, og triller en firer.

På denne utgivelsen tror jeg at jeg er så lite objektiv at jeg kommer til å elske den uansett hvor «dårlig» norske anmeldere vil synes at den er. Side2 gir skiva en treer, men det merker jeg at jeg bryr meg lite om når det virker som om anmelder har hørt gjennom den halvannen gang og bruker «quiet er ikke lenger the new loud» for å beskrive den. Uinspirerende. Gutta har alltid vært lavmælte, og jeg har syntes at skivene blir bedre og bedre etterhvert som gjennomlyttingene blir flere.

Jeg sier ihvertfall hurra, hurra, hurra, og gleder meg til i morgen. Rett inn på iTunes store og klikk download for min del.

HURRA: Nå er Kings of Convenience endelig klare med ny plate, som er i salg 25.09.

Nelly Furtado sliter med fremtidsplanen

KJEDELIG: Ikke akkurat futt i planen til Nelly Furtado.

Jeg må innrømme at jeg ble stor fan av den litt nasale vokalen til Furtado da hun slapp «Loose» i 2006. Den rulla konstant i spilleren, og jeg hørte nesten i hjel «Say it Right» og «Do It». Har sjelden vært så danseivrig som jeg var høsten 2006.

Viser bredde

Etter monsterhiten «I’m Like a Bird» (som for meg personlig ble fullstendig maltraktert på et fuktig nachspiel en gang, men det er en helt annen historie), har den canadiske sangeren med portugisiske foreldre mikset pop, hip-hop, reggaeton og folk på en måte som gjør det vanskelig å plassere henne i én sjanger. Der «Whoa, Nelly!» var pop og «Folklore» lekte med visekonseptet, kom «Loose» med ytterligere sjangre, og i mine øyne viste Nelly Furtado seg som en bred artist. Samarbeidene hennes med superprodusent Timbaland har heller ikke gjort noe for at jeg skal like musikken mindre.

Skiller seg ikke ut

Den nye skiva «Mi Plan» slippes 28.09, og er det første albumet Furtado gjør med kun spanske tekster. Ved første gjennomhøring synes jeg det er kjedelig. Noen fine harmonier, blant annet med mexikanske Alejandro Fernández på «Sueños» – en lugn låt som klinger OK. På «Bajo Otra Luz» har hun fått med seg Julieta Venegas, og den dansbare, søte låta var den som satt seg best. «Suficiente Tiempo» er litt daff, men grei nok – alt i alt er det ingenting som skiller seg ut. (Alle låtene er tilgjengelig i den ordinære utgaven av Spotify.) For øvrig har hun også med seg Josh Groban på en låt også, uten at det blir noe mer interessant av den grunn.

Samtidig som jeg sliter litt med å digge musikk jeg ikke skjønner tekstene til, er jeg likevel ikke enig i Dagbladet anmeldelse av skiva. «En gørr smørsangerinne» er Nelly Furtado ikke i mine øyne, selv om «Mi Plan» ikke følger samme gradvise forbedring som de tre første gjorde.

Vente på bedre tider

Fra dama som har levert låter som «Try», «Turn Off the Light» og «Say it Right» er dette alt annet enn en stjerne i boka. Jeg foreslår å kose seg med det hun har gjort før «Mi Plan» og heller satse på at hun kommer sterkere tilbake. Rap-Up.com melder at neste engelskspråklige album byr på nytt samarbeid med Timbaland, og da er det jo håp.

Putt Feist på spillelista i høst

Nystarta blogg og alt – jeg føler jeg har hatt noen intense musikkopplevelser i løpet av de siste årene. Den siste tida har jeg forsøkt å få oversikt over de banda og artistene jeg har sett live, og egentlig er det litt kjipt at jeg ikke kunne dele umiddelbare tanker der og da.

HØSTLYD: Feist funker når det begynner å bli mørkt ute.

Men det trenger jo ikke være et hinder.

Jeg husker første gang jeg hørte stemmen til canadiske Leslie Feist. Skiva «Let it Die» rulla i walkman’en fra en mp3-disk jeg hadde fått av min musikkguru, Siv. Coveren «Secret Heart» (original ved Ron Sexsmith) slo meg i bakken, og jeg ble umiddelbart forelska i musikken som skulle sette tonen for den høsten.

Skiva rulla videre, og i april fikk jeg konsertbillett i gave. 11. april 2005 spilte Feist for et semifullt John Dee, og det var så vakkert som bare det ordet kan beskrive. Fullendt, på en måte.

Da remix-skiva «Open Season» kom, ønska jeg meg bare et nytt studioalbum, og for to år siden kom «The Reminder». Hurra! Feist går inn i musikkbiblioteket mitt som en av de mest hørte artistene, og jeg blir aldri lei av «I Feel it All». Det er også alltid et pluss når jeg finner linker til artister jeg liker – som at Leslie Feist også er med i Broken Social Scene og har bodd med Peaches og bidratt på en annen skive det er vanskelig å gå lei, «The Teaches of Peaches».

Sjekk ut «I Feel it All» eller «7/4 (shoreline)», eller bare løp og kjøp alt den dama har laget eller vært med på og nyt høsten med god musikk i ørene.

Tori Amos leverte på Sentrum Scene

Som med Yeah Yeah Yeahs, var jeg også sent ute med å oppdage Tori Amos. Det var ikke før i 2003 og skiva «Scarlet’s Walk» (2002) at jeg fikk øynene opp for dette rødhåra vindunderet.

LEVERER: Som alltid, Tori Amos.

Etter et par år var «Little Earthquakes» og «Boys for Pele» godt innhørt, og jeg gleda meg stort over å høre henne live første gang på Norwegian Wood i 2007. (I motsetning til Aftenposten ville jeg kasta en sekser på den konserten – i festivalsammenheng var det en perfekt musikkopplevelse for meg.)

På mandag var det duket for et gjensyn med den fantastiske dama – denne gangen på Sentrum Scene – og selv om hun bærer preg av å ha blitt eldre, holder hun koken med stil!

I motsetning til denne anmelderen, synes jeg Amos, som nå er blitt 46 år, leverer en lang konsert som ikke mange artister kunne fylt på samme måte.

Jeg har liksom ikke rukket å bli helt kompis med sisteskiva «Abnormally Attracted to Sin», og jeg har heller aldri blitt blodfan, men det spiller ingen rolle når en av verdens råeste artister spiller fletta av meg. Jeg bøyer meg i stjernestøvet.

Yeah Yeah Yeahs vs. Pretenders

Jeg må innrømme at jeg først fikk øynene opp for Yeah Yeah Yeahs rett etter de slapp sistealbumet «It’s Blitz!» i år. (Smekk på lanken til meg – jeg har både «Fever to Tell» og «Show Your Bones» på lyttelista.)

Må dog si at jeg tenker veldig mye på Pretenders når jeg hører vokalen til Karen O, synes stemmen hennes minner meg om Chrissie Hyndes vokal, spesielt på «Brass in Pocket». Hør på den først og «Zero» etterpå.

Ja?

LIKE: Samme feel i vokalen til Chrissie Hynde (t.v.) og Karen O fra Yeah Yeah Yeahs.